På jakt etter Mona Olsen

Noen tanker fra by:Larm om mennesker som gjør andre gode, og om kompetansen som sjelden står på en CV.

Mona Olsen

Tidligere i kveld så jeg Mona Olsen få Årets Bylarmer, hedersprisen som ble delt ut under Bransjeprisen. Et helt rom fullt av folk fra musikkbransjen klappet for en person som aldri har hatt noe særlig behov for å stå fremst i det rommet.

Det var skikkelig fint.

For Mona er en av dem som alltid har vært der. Ikke bare når det er fulle hus, gode anmeldelser og applaus. Først og fremst når det ikke er det.

Jeg var i femtiårslaget hennes. Det var mange hundre mennesker der. Likevel tror jeg de fleste gikk rundt med følelsen av å være blant hennes nærmeste.

Det er vel egentlig Mona i et nøtteskall.

Store artister sto på scenen den kvelden. Historiene de fortalte, var forskjellige, men handlet om omtrent det samme: Mona hadde sett dem, trodd på dem og vært der når ting raknet.

Det ble blant annet fortalt om en artist som hadde en total meltdown. Mona satte seg i bilen, kjørte halve landet og kom frem til et menneske som ikke hadde det bra. Hun trøstet, la seg i skje og ble værende. Dagen etter klarte artisten å gå på scenen.

Det står ikke i noen stillingsbeskrivelse.

Du får heller ikke mer i lønn for å gjøre det. Du kan la være å kjøre den bilen og få akkurat det samme inn på konto. Men noen mennesker kjører likevel.

Det er disse menneskene jeg er fascinert av.

Jeg snakket nylig med en fyr som leder et forlag. Han fortalte om en forfatter som hadde kjørt seg helt fast. Manus sto stille. Ingenting virket.

Så han tok med seg forfatteren på fjellet.

De gikk en lang tur og snakket om livet, boken og sikkert mye annet. Et eller annet løsnet. Forfatteren fant tilbake til arbeidet, og det endte med en bok som ble godt mottatt.

Da tenkte jeg på Mona.

Men det er en annen side ved disse menneskene som kanskje er enda mer interessant.

Hvis du spør dem om hva de kan, svarer overraskende mange: «Jeg kan jo egentlig ingenting. Hva skal jeg gjøre hvis jeg mister denne jobben?»

De har brukt hele livet på arbeidet sitt. Hobbyen har vært jobben.. De har gått inn i det med hud og hår. De har holdt artister, kolleger, prosjekter og noen ganger hele virksomheter oppe. Likevel klarer de ikke å forklare hva de er flinke til.

Hvis selskapet de jobber for en dag ikke har råd til å betale dem lenger, tror de at kompetansen deres ikke har verdi noe annet sted.

og detter så utrolig feil.

Jeg møtte en gang en lege med lang erfaring fra akuttmedisin. Han fortalte at de under pandemien fikk inn kulturarbeidere som skulle bidra i førstelinjen.

Han opplevde at de kom inn med en egen ro og menneskelighet. De møtte redde mennesker på en annen måte. De snakket annerledes med pasientene. De så dem.

Ifølge ham påvirket møtet med kulturarbeiderne også hvordan de andre begynte å arbeide.

Jeg vet ikke om kulturarbeiderne selv forsto hva de bidro med. Kanskje tenkte de bare at de stilte opp og gjorde så godt de kunne.

Men de hadde med seg noe de hadde lært gjennom år med premierekaos, artistkriser, usikre budsjetter, krevende publikum, sterke personligheter og planer som aldri overlever møtet med virkeligheten.

De kunne stå i kaos uten å skape mer kaos.

De kunne se et menneske midt i alt som måtte løses.

Det er kompetanse.

Vi som jobber med rekruttering, er opptatt av utdanning, erfaring, tester, intervjuer og dokumenterte resultater. Det skal vi være. Men er vi gode nok til å se denne typen kompetanse?

Mange av de flinkeste lederne og bransjefolkene jeg kjenner, har ingen utdannelse som passer perfekt til jobben de har i dag. Noen av rollene fantes ikke engang da de begynte.

De har skapt dem selv.

De har stått gjennom dårlige tider, dårlige sjefer, omorganiseringer, konflikter, økonomisk usikkerhet og team som har kommet og gått. De er fortsatt der fordi folk stoler på dem. Fordi de leverer. Fordi de får ting til å fungere når det egentlig ikke burde være mulig.

Likevel tenker de: Jeg kan jo ingenting.

Kanskje er ikke problemet at kulturlivet mangler kompetente mennesker. Kanskje er problemet at vi har vært for dårlige til å sette ord på hva de faktisk kan.

Det er noe av grunnen til at Aslak og jeg driver Kulturhoder.

Vi jobber med å finne flinke folk. Men jobben vår handler også om å forstå mennesker som har gjort ting det ikke finnes et enkelt navn på. Å finne språket for kompetansen deres. Å se verdien de ikke alltid ser selv, og gjøre den forståelig også utenfor miljøet der den ble skapt.

Det har eksistert mange Mona Olsen opp gjennom årene. Noen har blitt i kulturbransjen. Andre har gått videre og lykkes godt helt andre steder.

Felles for mange av dem er at de aldri helt har forstått hvor mye de kan.

Så hvordan finner vi den neste Mona Olsen?

Og like viktig:

Hvordan får vi alle de andre til å forstå at det er det de er?

Det er derfor jeg jobber med rekruttering. Det er derfor vi driver Kulturhoder.

Vi leter etter Mona Olsen’er.

Og i kveld fant i hvert fall by:Larm henne.

Så inn i h.. fortjent.

Gratulerer, Mona. Vi digger deg.